Kriminalitet og medier i en digital hverdag

I desember skjer det som ikke skal skje. En 14 år gammel gutt og en tobarnsmor som lufter hunden sin blir begge drept. Gjerningsmannen viser seg å være en 15 år gammel gutt. Motivet er uklart men tragedien er et faktum like fullt. 3 familiers liv vil aldri bli de samme igjen. Mediene kappes om å komme med så mange opplysninger som mulig. Når gjerningsmannen er i varetekt, begynner det en kynisk og hard konkurranse om å komme med mest mulig informasjon om saken og gjerningsmannen. At den sistnevnte i dette tilfellet er 15 år, spiller liten rolle. 

At mediene skal opplyse også om de vanskelige nyhetene levnes det liten tvil om. Men de drar det langt, veldig langt. De vet noe du foreløpig ikke vet, de kjenner identiteten til gjerningsmannen og de er komplett sprekkferdige av trang til å informere og opplyse. Personkarakteristikker listes opp sammen med fritidsinteresser, skole, tilknytninger til idrett, menighet og foreningsliv. De kunne egentlig like gjerne trykket fullt navn og bilde, for opplysningene de legger ut er mer enn tilstrekkelige til at en hver figur med internett og google kan finne ut hvem gjerningsmannen er. 

På et forum får saken enormt med oppmerksomhet. På kort tid er det over 500 kommentarer i tråden om drapene. Det blir en klappjakt på forumet etter å finne gjerningsmannens fulle navn, adresse, telefonnummer og familie- og vennerelasjoner. Man sammenligner opplysningene fra mediene. Prøver og feiler. Det er mange der ute med mye ledig tid og relativt gode datakunnskaper og ganske snart er man sikker på at man har funnet gjerningsmannen. En gutt blir hengt ut med fullt navn og adresse, han ser jo til og med skyldig ut. En forumdeltaker peker på at fyren som er utpekt, faktisk har fylt 16 år, det kan jo ikke være han, de må lete videre. 

Etter knappe 400 poster har de funnet riktig mann. Listet opp fullt navn og adresse, saumfart åpne deler av profilene hans i sosiale medier. Funnet fram til familie og venner, har han søsken? Foreldrenes liv og levnad blir behørig brettet ut og det er ikke akkurat olympiske mestere i konsekvenstenkning som nå har fått blod på tann i fråtsefesten for informasjonsdeling. Det postes linker til fildelingsforum der man har begynt å samle informasjon på gjerningsmannen og alle rundt han. Bilder, skjermdumper, linker til private videoklipp og mye mer organiseres og gjøres tilgjengelig. 

I dagens samfunn vet vi at sosiale medier sprer informasjon raskt. Vi vet at informasjon kan deles i en viral hastighet og vi ser at det skjer hver dag. Joda, det er riktig at mediene ikke kan kontrollere det som skjer i sosiale medier, de kan derimot kontrollere seg selv og den mengden opplysninger de gir ut i slike saker. I dette tilfellet har mediene gått alt for langt med å beskrive hovedpersonen i en tragisk hendelse. Nett-troll og lurkers fores med opplysninger som skal opp, ut og fram. Det spiller ingen rolle om du er i familie med mistenkte, eller er en venn. Kanskje har du vært med i samme idrettslag eller gått på samme ungdomsklubb? Er du uheldig nok til å være på et bilde sammen med gjerningsmannen, kan du nå være en del av en uformell digital etterforskning, der moral og etikk ikke står høyt i kurs. Dette er den digitale gapestokken. 

Det er forståelig at mediene konkurrerer om klikk, likes og delinger akkurat som resten av samfunnet. Klikk og penger henger nøye sammen i våre dager.  Det er derimot ikke greit at man er villig til å tøye strikken så langt som det har blitt gjort her. Mediene vet veldig godt hva slike personbeskrivelser fører til. De kjenner til forum, nett-troll og folks digitale vitebegjærlighet. De er ikke blinde for forum-detektivene som basert på medienes opplysninger, spekulasjoner og vill gjetning, mer enn gjerne utpeker drapsmenn offentlig.  Sannsynligvis vet han fyren som først ble utpekt at han i en kort stund var fikk ta skylden for et dobbeltdrap. Men hva hadde skjedd hvis dette hadde gått viralt?