I desember skjer det som ikke skal skje. En 14 år gammel gutt og en tobarnsmor som lufter hunden sin blir begge drept. Gjerningsmannen viser seg å være en 15 år gammel gutt. Motivet er uklart men tragedien er et faktum like fullt. 3 familiers liv vil aldri bli de samme igjen. Mediene kappes om å komme med så mange opplysninger som mulig. Når gjerningsmannen er i varetekt, begynner det en kynisk og hard konkurranse om å komme med mest mulig informasjon om saken og gjerningsmannen. At den sistnevnte i dette tilfellet er 15 år, spiller liten rolle. 

At mediene skal opplyse også om de vanskelige nyhetene levnes det liten tvil om. Men de drar det langt, veldig langt. De vet noe du foreløpig ikke vet, de kjenner identiteten til gjerningsmannen og de er komplett sprekkferdige av trang til å informere og opplyse. Personkarakteristikker listes opp sammen med fritidsinteresser, skole, tilknytninger til idrett, menighet og foreningsliv. De kunne egentlig like gjerne trykket fullt navn og bilde, for opplysningene de legger ut er mer enn tilstrekkelige til at en hver figur med internett og google kan finne ut hvem gjerningsmannen er. 

På et forum får saken enormt med oppmerksomhet. På kort tid er det over 500 kommentarer i tråden om drapene. Det blir en klappjakt på forumet etter å finne gjerningsmannens fulle navn, adresse, telefonnummer og familie- og vennerelasjoner. Man sammenligner opplysningene fra mediene. Prøver og feiler. Det er mange der ute med mye ledig tid og relativt gode datakunnskaper og ganske snart er man sikker på at man har funnet gjerningsmannen. En gutt blir hengt ut med fullt navn og adresse, han ser jo til og med skyldig ut. En forumdeltaker peker på at fyren som er utpekt, faktisk har fylt 16 år, det kan jo ikke være han, de må lete videre. 

Etter knappe 400 poster har de funnet riktig mann. Listet opp fullt navn og adresse, saumfart åpne deler av profilene hans i sosiale medier. Funnet fram til familie og venner, har han søsken? Foreldrenes liv og levnad blir behørig brettet ut og det er ikke akkurat olympiske mestere i konsekvenstenkning som nå har fått blod på tann i fråtsefesten for informasjonsdeling. Det postes linker til fildelingsforum der man har begynt å samle informasjon på gjerningsmannen og alle rundt han. Bilder, skjermdumper, linker til private videoklipp og mye mer organiseres og gjøres tilgjengelig. 

I dagens samfunn vet vi at sosiale medier sprer informasjon raskt. Vi vet at informasjon kan deles i en viral hastighet og vi ser at det skjer hver dag. Joda, det er riktig at mediene ikke kan kontrollere det som skjer i sosiale medier, de kan derimot kontrollere seg selv og den mengden opplysninger de gir ut i slike saker. I dette tilfellet har mediene gått alt for langt med å beskrive hovedpersonen i en tragisk hendelse. Nett-troll og lurkers fores med opplysninger som skal opp, ut og fram. Det spiller ingen rolle om du er i familie med mistenkte, eller er en venn. Kanskje har du vært med i samme idrettslag eller gått på samme ungdomsklubb? Er du uheldig nok til å være på et bilde sammen med gjerningsmannen, kan du nå være en del av en uformell digital etterforskning, der moral og etikk ikke står høyt i kurs. Dette er den digitale gapestokken. 

Det er forståelig at mediene konkurrerer om klikk, likes og delinger akkurat som resten av samfunnet. Klikk og penger henger nøye sammen i våre dager.  Det er derimot ikke greit at man er villig til å tøye strikken så langt som det har blitt gjort her. Mediene vet veldig godt hva slike personbeskrivelser fører til. De kjenner til forum, nett-troll og folks digitale vitebegjærlighet. De er ikke blinde for forum-detektivene som basert på medienes opplysninger, spekulasjoner og vill gjetning, mer enn gjerne utpeker drapsmenn offentlig.  Sannsynligvis vet han fyren som først ble utpekt at han i en kort stund var fikk ta skylden for et dobbeltdrap. Men hva hadde skjedd hvis dette hadde gått viralt? 

Hele tiden unngår man elefanten i rommet, at hacker, statlige eller ikke, har hatt full tilgang til dine e-poster i 3 år uten at Yahoo, eller du som bruker har visst noe.

​Nå er du kanskje av dem som bytter passord på alle kontoer 6 ganger i året, har en ryddig inn- og utboks og aldri oppgir personlig informasjon via e-post. Sannsynligheten for det er veldig liten. De aller fleste av oss bruker samme passord “overalt” og har dårlige rutiner for å slette sendte og mottatte e-poster. En del av jobben min er å ta tilbake kontrollen over kontoer som er hacket og om mulig rekonstruere innholdet i innboksen hvis det er slettet. Det er overraskende å se hvor mange som sender informasjon jeg klassifiserer som personlig eller sensitiv gjennom Yahoo, Gmail, hotmail og lignende tjenester. En ting er det du sender og mottar mellom deg og andre, en annen ting er hva du sender til deg selv og oppbevarer “trygt” i innboksen. ​ Innboksen din er tro det eller ei, IKKE en digital safe 

Ifølge Yahoo selv, mistenker de altså at det står en stat bak dette hackerangrepet. Vi kan bare spekulere på hvorfor de tror det, men at det kan ha med omfanget å gjøre er åpenbart. Samtidig som vi sitter her og banner DLD opp og ned og rauter høylytt om retten til personvern, blir det liksom stille i fjøset når tjenester vi selv har valgt å bruke, knekker sammen under tastetrykk fra kriminelle organisasjoner. 

​Så det er fint hvis du tenker deg om før du sender skolens reprimande av poden til deg selv på e-post, laster opp arbeidskontrakten din, eller lager deg ei liste over pin-kodene dine du lagrer i driven knytta til e-postkontoen din. Personvern er så godt som ikke-eksisterende på nett og da særlig ikke i gratistjenester, via gratis-app’er eller nettsamfunn.  Det er ikke trygt, det har aldri vært trygt og det kommer neppe til å bli trygt med det første heller. De som tilbyr deg tjenester er ikke ansvarlige for noen tap du påføres være seg økonomiske, eller andre hvis uhellet først er ute og det er det. Du får kanskje bare ikke vite om det før sånn omtrent 3 år etter.