Når ukultur blir et samfunnsproblem

Det er onsdag kveld 7. februar og rundt 300 mennesker har funnet plass på Riksscenen. Aftenposten arrangere og temaet er “Hva skjer når unge deler nakenbilder i sosiale medier”. Blogger Martine Halvorsen forteller ærlig om hvordan hun hadde det etter at et bilde av henne ble spredd. Martine hadde trent og en jubelidiot syns det var greit å snikfotografere henne i garderoben for å så spre det på nett. Hun forteller om det hun oppfatter som liten interesse hos politiet og manglende kunnskap. Dagen etter Martine har fortalt sin historie, henlegges saken. Aftenpostens journalister forteller også. Om jenter som har fått livet ødelagt. Om gutter og menn som har blitt dømt for å spre bilder.

​Vi er flere som forteller og forklarer denne kvelden. Mia Landsem, kjent fra Nora Mørk-saken, forteller om hvordan hun og andre, kjemper for å få bukt med denne typen nettovergrep. Hun forteller om infiltrering og jakt på de som spres.. Helsesista forklarer hvordan hun snakker med barn og unge og får dem til å tenke. Tenke på hvorfor man gjør saker og hva man får ut av å gjøre noe.  Som etisk hacker, er det min oppgave å fortelle hvordan en ukultur har kunnet vokse fram i digitale flater og hva konsekvensen av denne ukulturen er. Er det virkelig mulig å slette noe som er delt på nett? Nei det er det ikke.

Dette er ikke et mindre problem, guttestreker, digital småmobbing eller fanteri. Dette er et stort samfunnsmessig problem som berører titusenvis av jenter i Norge. Konsekvenser av å bli utsatt for dette kan være psykiske problemer, depresjon, drop out fra skole og arbeidsliv, langvarige sykemeldinger og selvmord. Jeg har selv snakket med jenter som har flyttet ut av landet, andre som har byttet navn, jobb eller studiested. Mange som sliter psykisk og flere har prøvd å ta sitt eget liv. Jeg vet om tilfeller der de har lykkes.

De jentene jeg har snakket med som har valgt å anmelde saker, er ikke særlig imponert over hvordan de blir møtt på politikammeret. Mange sitter igjen med en følelse av at det er nytteløst å anmelde. De har verken kunnskap til, eller ressurser nok til å etterforske sakene. Det er veldig beklagelig at det er følelsen de sitter igjen med. Så klart finnes det kompetanse hos politiet. Det er mange dyktige folk som ønsker å gjøre en forskjell. Spørsmålet er om det hjelper å ha 10 dritgode brannmenn og 4 bøtter vann hvis det brenner på 1 400 steder samtidig.

Jeg skulle ønske at alle i politiet som kan komme til å ta imot en slik anmeldelse hadde gjennomgått et kurs for å øke sin kompetanse om nettovergrep og bildedeling. At de hadde en mal for å intervjue den som anmelder, slik at man raskt får tak i relevant informasjon. At det ikke skal spille noen rolle hvor du anmelder forholdet, men at du blir møtt med forståelse, kunnskap, profesjonalitet, respekt og omsorg uansett om du er i Oslo eller Kautokeino. Hvis vi skal få bukt med denne ukulturen må nemlig de som faktisk tør å anmelde slike saker, føle at de blir tatt seriøst.

Jeg kommer til å skrive mer om dette fremover. Vise hvordan ny teknologi som er fantastisk, misbrukes for å ydmyke og fornedre andre. Forklare hvorfor dette ikke bare er guttestreker, men godt organisert overgrep, der gjerningsmenn har liten sjanse for å bli tatt. Ta opp litt rundt hvorfor dette er god business og ikke minst etterlyse hvorfor det offentlige tilsynelatende sitter på gjerdet og dingler med byråkratbeina sine. Følg med.