Å hacke et valg, et skrikende behov for sikkerhetskultur hos politiske partier.

Det første jeg tenker på når noen sier at et valg har blitt “hacket”, er at noen har lykkes å manipulere datamaskiner som brukes til å avgi, eller telle stemmer. At en fremmed makt, pengesterke industrier eller et av partiene i en valgkamp, kan de fleste se for seg. Til tross for flere påstander om at slike ting har skjedd, har svært få tilfeller, om noen, blitt bekreftet fra seriøst hold.
Når vi i dag snakker om at valg blir hacket, er de helt andre ting man refererer til. I det amerikanske presidentvalget i 2016, lakk det ut data fra kretsen rundt Hillary Clinton. I det franske presidentvalget for noen dager siden, skjedde det som nå har fått sin egen hashtag MacronLeaks.
Tusenvis av e-poster med vedlegg som dokumenter og bilder, ble hentet ut i en hackerkampanje rettet mot personer i Macrons stab. Flere fikk både sine offisielle og private e-postkontoer hacket. Det dreier seg om drøyt 9GB med data som nå deles via ulike fildelingsplattformer. Det spekuleres nå rundt hvem som sto bak og hva man ville oppnå.
Marcons rådgivere er skråsikre på at uansett hvem det er som står bak, ønsket de å skade demokratiet. At de som står bak hacking ønsket å skade Macron og partiet “En Marche!” er nok mer sannsynlig. Hverken Macron, “En Marche!” eller det franske demokratiet, har sett ut til å ta nevneverdig skade av lekkasjen. Det virker derimot stadig klarere at politikere bør tenke seg om både en og to ganger, før de sender saker og ting i digitale kanaler.
Så hva kan man oppnå ved å hacke en haug med e-postkontoer i en valgkamp? Hva ønsker man å finne? Svaret er enkelt; man leter etter informasjon. Informasjon er makt og et hack kan avdekke informasjon man kan bruke til å påvirke velgere. Det kan dreie seg om avtaler gjort bak lukkede dører, personlige affærer som hindrer en i å utøve et politisk verv, snusk, grums, dumheter og så videre.
Å bli utsatt for et hack er så klart en ubehagelig opplevelse. Man regner kommunikasjonen som trygg og man uttrykker seg kanskje annerledes innad i en gruppe, enn man gjør i full offentlighet. Et hack kan også brukes som verktøy for å vise noens sårbarhet, eller svekke deres troverdighet. Hvis de ikke klarer å passe på e-postene sine, hvordan kan de styre et land? Politisk drittkasting er absolutt ikke noe nytt fenomen, man har bare bedre verktøy få finne møkka og spre den.
Det finnes så klart ting du kan gjøre for å sikre den nettrelaterte kommunikasjonen din, likevel velger vi ofte det lettvinte foran det sikre. Her følger 5 råd til vår politikere foran det forestående stortingsvalget:

1. Vær klar over risikoen ved kommunikasjon i digitale kanaler. Faren er der, uansett om du kan se den, eller ikke.
   
2. Sørg for å ha gode men enkle tekniske løsninger på plass, er de for kompliserte, brukes de ikke.
   
3. Alle må ikke ha tilgang til alt, hele tiden. Tenk over hva du sender til hvem, og hvorfor.
   
4. Selv om det er stress å drive valgkamp, er det lov å tenke seg om før man trykker send.
   
5. Snakk om sikkerhet og ha gode rutiner på plass dersom sikkerheten feiler.
   

God valgkamp