Å hacke et valg del 2

I del I av “ Å hacke et valg” hevder jeg at “ Å hacke et valg må bety at noen bevisst velger å angripe et datasystem, ment for å registrere, eller telle stemmer.” Alt annet enn dette er altså ikke hacking av valget, men snarere forsøk på å manipulere, eller påvirke velgerne.  I utgangspunktet handler all valgkamp om å påvirke velgere. Partiene ønsker å påvirke velgerne til å stemme på dem, eller i det minste påvirke dem fra å stemme på en mektig motstander.

Hva i denne påvirkningsprosessen anses for å være innenfor og utenfor? Når går påvirkning over i manipulering? Dreier det seg om etikk og moral, eller er det lommebok og innflytelse som avgjør? Grensene blir ikke mindre uklare av at valgkampen flyttes til cyberspace. Vi skal se på noen fenomener derfra.

Begrepet “Like farm” beskriver en tjeneste der du kan bestille “likes” på din egen side, eller på poster. Hva er poenget med det? I bunn og grunn dreier det seg om to ting. Det ene er at mennesker er flokkdyr og ofte liker det andre har likt før. Et annet aspekt er at  sider eller poster som oppnår “likes” raskt, har en tendens til å gå virale.  Dette er en rimelig form for å fremstå som mer populær, bedre likt og mer relevant enn konkurrenter. Det er ikke ulovlig å benytte seg av denne typen tjenester og få muligheter til å validere ektheten av et “like”.  Bedrifter, lag og organisasjoner benytter seg av dette, og det er ingen grunn til å betvile  at også politiske partier kan la seg friste.
​
En “Like farm” består ofte av mye teknologi og få mennesker. Man bruker automatiserte script, eller bot’er for å levere “likes” Man kan også bestille anmeldelser av en virksomhet med det for øyet å dra ned tilfredshetsmålinger på feks Facebook.  Har konkurrenten din tatt for stor andel av markedet, kan du altså kjøpe en tjeneste der bot’er går inn og drar ned antall stjerner markant. Har du litt ekstra penger å bruke kan du også kjøpe deg ganske troverdige historier fra “virkeligheten” for å gi nedgangen i omdømme mer troverdighet. Dette kan være ulovlig, men er vanskelig å bevise og krever mye resurser for å etterforskes. 

Sockpuppets i digital sammenheng, dreier seg om at en person har flere fiktive personligheter til bruk online. En og samme person kan bygge opp flere titalls troverdige karakterer som kan brukes aktivt i debatter, til deling, til kommentarer og mye mer. Sockpuppets har eksistert omtrent like lenge som internett, men er i dag satt i system på et helt annet nivå. En liten armé av sockpuppets kan fint blande seg inn i en debatt på en troverdig måte, eller spre falske nyheter, uten at dette kan spores tilbake til oppdragsgiver. Det er åpenbart hvorfor det kan være et strategisk verktøy hvis du ønsker å påvirke velgere. Lovligheten her er igjen mer et spørsmål om det som formidles er straffbart, eller ikke. Det er i og for seg ikke ulovlig å late som man er noen annen enn den man er, eller for den saks skyld ha flere meninger. 

Det er relativt enkelt å sette sammen digitale svertekampanjer mot partier, eller enkeltpolitikere. Særlig med tanke på at dette gjøres og har blitt gjort og fortsatt gjøres blant annet gjennom tradisjonelle medier. Det er ofte man kan se at journalister og redaktører har en klar politisk agenda i hvordan politikere fremstilles og omtales. Forskjellen mellom tradisjonelle medier og  digitale flater, er at sporbarhet er enklere og at det finnes noen som er ansvarlig for påstandene som fremsettes. Det er allikevel alt for ofte at fake news dukker opp som et resultat av dårlig kildekritikk og faktasjekking også hos de tradisjonelle mediene. Når mediene i tillegg deler dette i digitale flater, kan skaden være like stor for den som sitter i feil ende av omtalen. 

I del 3 skal vi se på det hacking av valg der hacking faktisk inngår i prosessen.